fredag 29. april 2011

The Adjustment Bureau



Jeg har sett The Adjustment Bureau, med Matt Damon og Emily Blunt i hovedrollene.
Det er en sciense fiction thriller som ikke helt klarer å holde på spenningen..

Matt Damon spiller David Norris, en ung og suksessfull borgermesterkandidat i New York, med store potensialer. Han er "real", oppvokst i Bronx og mistet foreldrene sine tidlig.
David møter tilfeldigvis Elise, en vakker og morsom moderne-ballet danser, men når han endelig får tak i nummeret hennes skjer det noe uventet. Da han kommer på jobben overrasker han nemlig the Adjustment Bureau mens de "justerer" kollegaen hans til å forandre mening ang. en investering. Han prøver å løpe fra de, men havner i et rom som bare dukker opp og blir bundet fast. John Slattery fra Mad Men spiller Richardson, han forklarer David at de jobber for å passe på at menneskene holder seg til de livsløpene som er lagt opp. De gir de små dytt i riktig retning, og justerer der det trengs. Det er ikke meningen at David skal være sammen med Elise, og Richardson nekter han det. David kan heller aldri fortelle noen om deres eksistens, da kommer de til å tukle med hjernen hans og alle vil tro han er blitt gal.
Så skal det liksom begynne å bli spennende.
Problemet med filmen er at karakterene som skal være mystiske, interessante og skremmende bare ender opp som corny og kjedelige. Filmer som dette, ala Inception, må være spennende og kule, og det skal på en måte kunne være logisk også.
De "slemme" i filmen viser tidlig at de ikke bruker vold og våpen, da burde de vært mer psykologisk og intelligent skremmende. Det er de ikke. De løper etter David, men ingenting skjer.

Det blir aldri ordentlig spennende, man lurer aldri på hvordan de skal komme seg ut av det, eller blir redd for de som jager dem. Filmen er ikke skikkelig dårlig, men veldig midt på treet. Jeg føler at de ikke har utnyttet potensialet, litt mer jobb så kunne filmen vært bra.




onsdag 6. april 2011

Mordet på Anonym

Anynom har kommet med ny bok, og jeg har ikke lest de tre første men denne hadde så fint cover og så var jeg nysgjerrig på om det var Anne Holt som var forfatteren.. det er hun ikke, men jeg lurer fryktelig på hvem det er! Jeg tror kanskje at jeg blir skuffet når det endelig kommer frem, at det er en kulturjournalist fra P2 og ikke Jon Almaas. 



I boken "Mordet på Anonym" har Aslak Sira Myhre, med hjelp fra Bjarne Håkon Hanssen og First House, laget en bokfestival-danskebåt. Dansebåten til Stenaline er nå Lesebåten. Programmet er Anonymitet og hovedattraksjonen er at Anonym skal holde foredrag og dermed avsløre seg selv. Men han dukker selvfølgelig ikke opp, og tidligere leder av voldsavsnittet i Oslo, nå privatetterforsker, Finn Abrahamsen, blir tildelt etterforskningsoppgaven når de finner masse blod på lugaren til Anonym. Anne Holt og Jan Guillou dukker opp ganske ofte og mener de har løsningen, og det er som regel Kagge som får skylden..
Finn Abrahamsen er ikke den skarpeste kniven i skuffen, men han får en del hjelp fra Marta Norheim, så saken går fremover. Det er noe påskekrimaktig over boken, men den kunne vært litt mer spennende syns jeg, kanskje flere mord?
Nordheim har analysert de tre forrige bøkene, og handlingen i disse trekkes derfor frem hele tiden for å hjelpe til i etterforskningen. Det skjer litt for mange ganger syns jeg, og hadde jeg faktisk lest de tre bøkene hadde jeg hvertfall ikke likt å få det repetert så mange ganger.
Jeg syns heller ikke at den er noe særlig morsom, men allikevel så er det ikke en dårlig bok. Jeg tror at Anonyms bøker passer best for de som er i kulturbransjen, eller de som gjerne vil være med. Det er nok det de syns er kulest, å lese om hverandre, kanskje seg selv, og le av karakteristikker av andre de kjenner.

tirsdag 5. april 2011

Les Amours Imaginaires/Heartbeats

For litt siden gikk det en film på Cinemateket som jeg har villet se lenge, og jeg ble ikke skuffet. Det er fransk-canadiske Les Amours Imaginaires, skrevet og regissert av Xavier Dolan som også spiller en av hovedrollene.

Filmen handler om Francis (Dolan), og Marie- to venner som en kveld møter vakre Nicolas.
De begynner å være sammen, og begge blir forelsket i Nicolas. Francis og Marie glir snart fra hverandre når sjalusien tar over, selvom begge prøver å late som ingenting. 




 
Men hva er det Nicolas egentlig vil? Er han interessert i noen av de, og i så fall hvem? Det virker som Francis og Marie undertrykker følelsene sine i begynnelsen, både for seg selv og for hverandre, kanskje de vil finne ut mer om hva Nicolas vil før de innrømmer noe. (Det er en beskyttelsesteknikk som kanskje virker mot sin hensikt)..
Det blir ikke vist så veldig mye av personligheten til Nicolas i filmen. Han fortsetter liksom å være litt mystisk gjennom hele. Men det er nok meningen, Dolan vil si noe om hvordan mye av forelskelsen som kan sitte i hodet, og det syns jeg han klarer utrolig bra. Alle som for eksempel har vært avstandsforelsket vet hva han mener. Hvordan kan man føle at man elsker og passer så godt sammen med en man ikke kjenner? Hver minste lille ting blir et tegn. Schneider er perfekt i rollen som Nicolas, man kan godt skjønne at de blir forelsket i han, alt han sier og gjør blir ekstra spesielt og vakkert i deres øyne.
Xavier Dolan som Francis og Monia Chokri som Marie spiller også veldig bra, de er veldig gode på å få frem skuffede blikk, frekke kommentarer, og smil de presser frem når de egentlig ikke vil. Det er også noe med måten Dolan har filmet på, som får dette ekstra godt frem. Hele filmen er liksom litt "sakte", og jeg elsker at han prøver å finne nye måter å filme mennesker på for å vise følelser i en situasjon. De blir for eksempel flere ganger filmet bakfra, mens de stryker seg over nakken. Filmmusikken passer så bra til scenene, spesielt en versjon av Bang Bang (My baby shot me down), med fransk-egyptiske Dalida blir brukt flere ganger.
Filmen blir også stykkevis avbrutt av intervjuer der folk forteller om sine erfaringer med kjærligheten. Dette syns jeg passet veldig bra, noen ganger var det ganske morsomt. Og det var greit med noen avbrekk fra historien innimellom, jeg må nesten innrømme at jeg syns det gikk litt for sakte sånn halvveis i filmen.

Så, det var bra filmet, bra skuespill, bra musikk, og så var Xavier Dolan utrolig pen å se på. Ny yndlingsfilm!