Fruen av Sorronno

Fruen av Soronno handler om adelskvinnen Simonetta, som mister mannen sin i krig da hun bare er 17år og må lære å ta vare på seg selv. Bakpå boken står det at dette er en historie om kunst og kjærlighet, fra 1500 tallets Italia.



Handlingen er lagt til i Toscana, år 1525. Bernadino Luini er elev hos Leonardo Da Vinci, og han er veldig kjekk og flink til å male. Førstnevnte egenskap gjør at han får litt problemer, så da han får muligheten må han ta et oppdrag som går ut på å male religiøse fresker (veggmalerier) i en kirke i Lombardia. Tilfeldigvis møter han Simonetta i kirken og da har han funnet modellen for Jomfru Maria til freskene sine. Men Bernardino er ikke kristen eller spesielt sympatisk, og Simonetta liker han ikke. Hun finner ut at mannen hennes, grev Lorenzo, brukte mesteparten av pengene deres på krigsutstyr og siden de begge var unge, visste de ikke mye om hvordan de skulle ta vare på en formue og et stort hjem. Simonettas pengeproblemer gjør at hun kommer i kontakt med en pengeutlåner, som er jødisk. Mangelen på penger gjør også at hun til slutt sier ja til å sitte modell for Luini, selvom hun avskyr han. Vi følger også Amaria, en jente på 20år, som ble forlatt da hun var liten. Nonna, som selv har mistet sønnen sin, finner henne og tar vare på og oppdrar henne. En dag er Amaria oppe ved et vann, hvor det sies at man i speilbildet vil se sin fremtidige ektemann. I vannet møter Amaria blikket til en skjeggete mann, som ikke husker hvem han er og han blir med Amaria og Nonna hjem.

Boken er underholdende og veldig lettlest, men ikke spesielt dyp. Den er ganske dramatisk innimellom, men jeg syns ikke forfatteren skriver godt nok om det vonde som skjer i boken. Det meste er ganske saklig og rett frem fortalt, og flere steder hopper hun over spenningen som hun kunne utnyttet bedre. Men bortsett fra den "enkle" fortellermåten er historien noen ganger oppfinnsom, andre ganger full av klisjèer. Man skjønner fort hva slags bok dette er, men man må liksom bare godta det. Ofte skjer det ting i historien som er litt "overnaturlig", drømmer som blir virkelighet osv. Jeg syns forfatteren kunne utdypet det, at det var en egenskap hos èn av karakterene for eks., eller kuttet det helt ut. Det blir litt for dumt når alle karakterene i boken på et eller annet tidspunkt finner ut at de har forutsett noe.

Jeg likte å lese om Toscana, jeg var der i våres, så kunne se det lett for meg. Men jeg syns ikke boken virker noe spesielt historisk riktig, selvom det står at forfatteren er utdannet historiker. Jeg tror det kommer av at alle karakterene har veldig moderne meninger og personligheter, noe som ikke blir helt troverdig. (Apropos troverdig, det er ganske teit forklaring i boken på hvorfor Mona Lisa smiler på bildet, det kunne forfatteren lett ha spart seg for).





Bilde malt av Bernadino Luini,
som levde på ordentlig