Jeg er redd for å miste julestemningen. De fleste voksne sier de ikke har hatt det siden de var barn, at julen kan være hyggelig, men med stress og mas og at den helt spesielle kriblingen ikke kommer hver desember lenger. Det er selvfølgelig annerledes når man er liten, og det kan ikke være på samme måte da jeg var 5 som når jeg er 23. Men jeg har alltid gledet meg til julen, og det begynner ofte i september, jeg sniklytter til julesanger hemmelig på rommet mitt i oktober og tenker på denne koselige koselige tiden. I år hadde jeg behov og lyst til å ta det med ro i julen, men det ble ikke så lett. Plutselig var det mange gaver jeg ikke hadde handlet, bankkontoen begynte å bli tom, det var få dager til jul og jeg jobbet hver dag. Stress stress stress. Fra lillejulaften til julaften var det bare en liten natt og så var den store dagen her, med litt mindre julestemning enn tidligere. Jeg vil ikke at den skal forsvinne! Jeg prøver å være positiv og tenke at jeg skal klare å ta vare på den, og julen, men jeg blir litt bekymret når julestemningen kom i et blaff av forventning i november og så nesten ble borte igjen. Men bare nesten. 3. juledag fikk jeg endelig sett Tre nøtter til Askepott, og en velkjent følelse dukket opp i magen et sted, for en liten stund..
Det Usynlige Fjellet av Caroline De Robertis er en roman om om tre generasjoner unike kvinner, og deres kjærlighet til hverandre og Latin-Amerika.
Pajarita, hennes datter Eva, og hennes datter Salomè er hovedpersonene i denne boken. Boken handler om historiene som finnes i en familie, håp og overlevelse. Historien til Salomè var den som grep meg mest, og jeg hadde tårer i øynene flere ganger. Salomè blir sterkt opptatt av kommunismen, og jeg syns det var fint å lese om troen på og kampene for et bedre og friere land. Idag er kommunismen, for min generasjon hvertfall, et blaff i fortiden, en statsform som kan oppsummeres som fin i teori, ikke i praksis. Det er sterkt å lese hvor engasjerte de var i troen på en bedre fremtid, og selvom Salomès historie er fiksjon har forfatteren bygget på ekte historier fra geriljaene.
Det er fristende å kalle dette en "dame-roman", enn hvor nedlatende jeg syns det er. Men jeg vet at det er utrolig mange kvinner som leser Drømmehjerte, Senor Peregrino, Øya osv. Les denne istedet! Her er det ingen klisjeer, og språket ufattelig mye bedre. Forfatteren er så kreativ, og det er gøy å lese, hun finner på så mye ut av enkle ting.
Minnene strømmet ut fra veggene, svirret rundt henne, noen var hennes egne, andre mye eldre, noen virkelige, andre nok en gang gjenskapt i fantasien. De pulserte fra hvert møbel, fra hver støvete krok. Minnene svøpte seg om henne. Hver eneste gjenstand - gaffel og fotografi, speil og brett - fortalte historier. En skje sang om hvordan den hadde vært i munnene til et ukjent antall slektninger. Jeg sto vakt, sa mahognibordet, da din mor ble født. Jeg vet akkurat hva som ble hvisket hver gang det var halvmørkt her inne, nynnet lampeskjermen. Husk at du var fem år en gang, sa stuekroken, og da, og da.
Jeg har ikke lest mange romaner hvor handlingen er fra Latin-Amerika, og hvertfall ikke Urugay. Det er interessant, men vi blir ikke overlesset med informasjon, forfatteren er flink til å forklare og fortelle samtidig.
I løpet av de tre generasjonene skjer det mye i Urugay og Argentina, og det er interessant å tenke på hvor forskjellig livene til en mor og datter kan være når verden forandrer seg så fort. Vi er overalt i denne romanen, men den blir aldri overdramatisk. Anbefales!
